Aure and beyond

Stage one completed, som det heter. Dagen startet med strålende vær, og dermed var det klar for hardkjør for å rekke ferga fra Seivika over til Tustna.
Min venn, som langt i fra elsker stress og pes, fikk raskt en bekymret rynke i pannen over det hardasiøse åpningstempoet. The Cat fikk, da de godt oppvarmede syklister rullet inn på ferga akkurat i det den var i ferd med å klappe fra kai, beskjed om at "jeg hadde noen spørsmål, og de er lagret i bakhodet, men jeg lot det ligge inntil videre...". Takk og takk.

 Vel over i Aure kommune var alt bare fryd og gammen. Solen tittet frem, og Nord-Møre viste all sin skjærgårdsprakt mens vi forserte langdryge bakker, flotte broer over diverse sund, og nøt korte stopp på rasteplasser. Det er ikke for ingenting at denne vegstrekningen kalles "den forlengede Atlanterhavsvegen". 

Vel fremme i Aure var det dags for lunsj med kaffe på termos og medbragte brødskiver, før Wuls ville avlegge lokale bekjente et personlig besøk. Dermed gikk tiden, men det var bare koselig. Mer bekymringsfullt var det kanskje at han etterpå meldte (på spøk, håper jeg...) at "nå er turen over for min del, dette var reisens høydepunkt". En litt tidlig konklusjon, om jeg må driste meg til å melde.

 Fra Aure til Kyrksæterøra, etappens endepunkt, er det ikke mer enn 45 km, men de kan være veldig lange når regnbygene truer og vinden står imot. Innerst i Årvågfjorden, etter det lille tettstedet Årvåg, begynte det for alvor å gå oppover. Vel på toppen var det nærmest med følelsen at vi hadde tråkket opp Alpe d'Huez at vi satte utfor på den andre siden. Det ble etter hvert en lang dag på sykkelsetet for min venn Wuls. Det innebar et visst antall småstopp for å prøve å få kroppen til å være med videre. Forklaringen fant vi delvis da vi kom frem og rullet bakhjulet på sykkelen hans. Der var det nærmest ingen frigang, og gutten hadde altså, bokstavlig talt, kjørt med bremsene på...

Etter bunkring på Coop'en fant vi veien ut til nydelige Skogrand Camping, ca 1 km utenfor Kyrksæterøra. Her ble vi møtt med åpne armer og fikk en koselig hytte med utsikt over fjorden og bare 100 meter fra vannkanten. Et herlig sted, Skogrand, med både hytter, leiligheter og plass for bobil og campingvogn, med egen brygge, båtutleie og fresht fasilitetsbygg. En overnatting her er garantert ikke feil.

Nå sitter vi i solnedgangen utenfor hytta og ser utover et storslagent kystlandskap, det er vindstille, og, heldigvis, ikke en mygg eller knott å se. Og jammen kommer det ikke en svenske bortom med sin lille datter, hun tilbyr sukkerspinn til en tier, fra medbragt egen maskin i bobilen. Kunne man si nei?

I morgen venter en lang og tøff etappe som forhåpentligvis skal ta oss ut til yttersida av Hitra..

PS En stor takk til Hemne hotell for lån av PC..

En strålende start på dagen

Kystidyll på Nordmøre

Coffee, anyone?

Utsikt fra Aure sentrum

Opp i høyden! Utsikt over Årvågfjorden

Ingenting å utsette på omgivelsene på Skogrand Camping på Kyrksæterøra....

Inn i hytta etter en lang dag på sykkelsetet

Klappt und klar

På gammel skoletysk rapporteres det herved at min venn Wuls har ankommet klippfiskbyen, og det meste er på stell før avreise i morgen. Han kom med regnet, gjorde han, til tross for at noe vått fra oven verken var meldt av Yr eller Storm. Det regnet bra et par timer, men i kveldinga er alt tørket opp. Til gjengjeld blåser det friskt; vi håper det roer seg til i morgen. Ellers er det å melde at under testing at sykkel kom Wuls hele 22 meter før forhjulet punkterte, så da er vi forhåpentligvis ferdig med den slags for en stund!

Da gjenstår det bare å si sjalabais og ønske oss selv god tur:-)

En Wuls i medvind staker ut kursen mot Aure - dagen før dagen.

Pilot-tur i boks

I helgen bar det altså av gårde på en to-dagers på «lillebror» Photon 10, og jammen var det godt å få noen mil i beina før selve turen går av stabelen. Ca 18 mil ble det, hovedsaklig gjennom jordbruksbygdene i indre Vestfold, og med start fra Oslo. Ingen sidevesker denne gang, kun en sekk på ryggen, og med en liten pitstop (les: overnatting) på Hamremoen gård noen kilometer syd for tettstedet Skollenborg.

Den nasjonale værmeldingstjenesten Yr hadde kvelden før meldt nordlig frisk bris, og meterologen lovet på radioen at man "med all sannsynlighet gikk klar av regnbygene på Østlandet". Dagen opprant selvsagt med nærmest det motsatte: Ganske sterk vind fra sørvest og en temmelig langvarig regnbyge i det den glade syklist nærmet seg Vestfossen i Eiker i Buskerud. Det er som det bruker å være med værmeldingen med andre ord.
Dermed er det bare å slå fast det jeg allerede visste: Å sykle i motvind er noe ganske annet enn å ha vinden i ryggen, og der jeg slet meg sørover og nærmest kjempet litt mot naturkreftene, gikk tankene til de som sykler Styrkeprøven neste helg...håper de er heldigere med vinden.

 Min følgesvenn hr Photon, for anledningen utstyrt med et syltynt titansete (vekt mann, vekt) som ikke akkurat skrek etter 18 mil med touring, oppførte seg eksemplarisk. Men selv ikke kvalitetsbuksa fra Assos greide å forhindre at punktet der lårene møtes fikk gjennomgå en viss herdingsprosess, noe som manifesterte seg i form av lettere ømhet (nei, ikke av det gode slaget) da slaget var over.

Turen gikk langs Gamle Drammensvei gjennom Sandvika og Asker, før det bar ned Lierbakkene til Drammen, og en kafferast på en Statoil-stasjon ved Gulskogen. Videre bortetter elva, gjennom Mjøndalen, før vegen tok av mot Vestfossen, og videre ned langs det vakre Fiskumvannet.
Jeg passerte Buskerud Folkehøyskole i Darbu i fint driv, og ankom Skollenborg der jeg skulle koble meg på Riksvei 40 nedover langs Numedalslågen. Dagens etappe var snart unnagjort, og det var behov for å bunkre opp litt proviant for kvelden. Skollenborg kunne imidlertid ikke by på annet enn det som så ut som en nedlagt togstasjon, men heldigvis hadde jeg vett på å kjøre en drøy kilometer i feil retning, mot Kongsberg, der jeg snublet over både Shell og Kiwi.

Godt proviantert med boksøl, hermetikkmiddag, to sorter pålegg, en yoghurt og et par rundstykker kunne ferden fortsette sydover mot en særdeles enkel campinghytte på litt slitne Hamremoen gård. Drøye 11 mil var over. Dagen var reddet, sola var litt av og på i kveldinga, lommeradioen bød på fotball fra Brasil, og hr hane og fru høne var riktig så selskapssyke (se bilde).

Neste morgen sto lykken en bi. Nå var det virkelig nordavind, og ferden sørover gikk som en drøm. Jeg hadde lagt opp ruta slik at jeg i tur og orden syklet gjennom kommunene Lardal, Re, Andebu, Stokke og Larvik, før turen endte i Sandefjord. Med en liten svipptur oppom kommunegrensa til Hof, kunne jeg dermed, sammen med tidligere turer, konstatere at jeg nå hadde syklet i, eller gjennom, samtlige av de 14 kommunene i Vestfold fylke.
Langs ruta i Andebu fikk jeg selskap av en annen, lokal syklist et bra stykke, og passiaren gikk muntert på sykkelsetet. Vi var skjønt enige om at hadde det ikke vært for den gærne syklingen, så hadde jeg aldri funnet veien til denne eksotiske parsell av indre Vestfold....
I Andebu sentrum tok jeg en halvtimes pause på bensinstasjonen, og kom på en benk i snakk med en nysgjerrig pensjonist som hadde en fin livshistorie å fortelle...
Det bor mye trivelige folk i Andebu.

Vel fremme i Sandefjord i god tid før avspark på Komplett.no Arena mellom Sandefjord og Kristiansund ble det bare å lene seg tilbake å nyte en spennende 0-0 kamp, før NSB kunne frakte mann og sykkel vel hjem til Oslo.
Det er deilig å være på landeveien, og føle at selve reisen er målet. Men det skal vel ikke underslås at det aller beste kanskje er å komme frem. Nå venter jeg bare på at min venn Wuls skal innfinne seg på Nord-Vestlandet slik at årets egentlige sykkeltur kan begynne...

En Photon på tur

Utsikt over Fiskumvannet

Hamremoen gård

Kveldens vertskap. Er man sær så er man sær. Kykeliky!

Sommer i Norge.